Nyheter :: Events
Motta nyhetsbrev :: Sign up
Hun ble fanget i en "stokkefelle", voksen og vill i Medicine Bow fjellene i Wyoming, USA i 2001. Ingen av de som prøvde å temme
henne klarte det. Selv folk som har temmet flere ville mustanger ga opp, hun var for "egenrådig og vill".
Ved en tilfeldighet var Peer Werner Vogel og jobbet på ranchen som hadde overtatt henne, "Two Creek Ranch" i Douglas, Wyoming. Han jobbet som cowboy med kveget, men red også inn ranchens unghester. For å gjøre en lang historie kort, så fikk han den ville hoppa om han klarte å temme henne. Ellers ventet "pølsefabrikken" på henne.
Han dro først hjem igjen til Norge, for så å dra tilbake et halvt år senere. Etter NH prinsippene han bruker, var hun klar for den lange veien til sitt nye hjem i Norge etter tre uker. Da stolte hun så mye på han at hun var ridd, fulgte han som en skygge dit han ville, gikk greit om bord i transporten som fraktet henne tvers over hele USA og om bord i flyet på John F. Kennedy Airport i New York. Hun er nå "verdens greieste" hest, og snillere hest skal en lete lenge etter.
Noe av det spesielle med henne er at pga bestemmelsene fra BLM ( Bureau of Land Management ) som tidlig på 70-tallet ble satt til å forvalte Amerikas ville hester, og forbød eksport av mustanger fra USA, så er hun er den første ville mustangen som er tatt ut av USA siden da. Hun ble fanget i et område ved navn Medicine Bow, og fordi dette var et "hellig sted" for enkelte indianerstammer, bl. andre Cheyenne indianerne, ble navnet hennes naturlig nok til Medicine Bow's Cheyenne.
Ved en tilfeldighet var Peer Werner Vogel og jobbet på ranchen som hadde overtatt henne, "Two Creek Ranch" i Douglas, Wyoming. Han jobbet som cowboy med kveget, men red også inn ranchens unghester. For å gjøre en lang historie kort, så fikk han den ville hoppa om han klarte å temme henne. Ellers ventet "pølsefabrikken" på henne.
Han dro først hjem igjen til Norge, for så å dra tilbake et halvt år senere. Etter NH prinsippene han bruker, var hun klar for den lange veien til sitt nye hjem i Norge etter tre uker. Da stolte hun så mye på han at hun var ridd, fulgte han som en skygge dit han ville, gikk greit om bord i transporten som fraktet henne tvers over hele USA og om bord i flyet på John F. Kennedy Airport i New York. Hun er nå "verdens greieste" hest, og snillere hest skal en lete lenge etter.
Noe av det spesielle med henne er at pga bestemmelsene fra BLM ( Bureau of Land Management ) som tidlig på 70-tallet ble satt til å forvalte Amerikas ville hester, og forbød eksport av mustanger fra USA, så er hun er den første ville mustangen som er tatt ut av USA siden da. Hun ble fanget i et område ved navn Medicine Bow, og fordi dette var et "hellig sted" for enkelte indianerstammer, bl. andre Cheyenne indianerne, ble navnet hennes naturlig nok til Medicine Bow's Cheyenne.
Boken han skrev om henne er utgitt på 5 språk, også i USA, og historien om dem er omtalt i både presse og TV i store deler av
Europa og i USA. Den verdenskjente tyske hestefotografen Gabrielle Boiselle fotograferte det som skjedde, og boken er full av
flotte bilder fra temmingen i Wyoming. Bestill den her og les hele historien fra det første møtet, og hele veien
til hennes nye hjem i Norge.
Europa og i USA. Den verdenskjente tyske hestefotografen Gabrielle Boiselle fotograferte det som skjedde, og boken er full av
flotte bilder fra temmingen i Wyoming. Bestill den her og les hele historien fra det første møtet, og hele veien
til hennes nye hjem i Norge.
Gabrielle Boiselle er anerkjent som en av verdens fem beste hestefotografer, og har utgitt utallige kalendere, postere og bøker worldwide i mange år. Hvert år utgir hun også verden over en flere hundre siders bok, ”Fascination Horse”, med kanonflotte bilder og historier. Så jeg må vel si jeg var både stolt og glad da hun gjerne ville være med meg til Wyoming og fotografere til boka jeg skulle skrive om temmingen av Cheyenne. Og jeg fikk rimelig ”hakeslipp” da hun året etter sendte meg årets Fascination Horse med tolv bilder og hennes egne ord om hva hun opplevde. Så jeg lar henne si hva som skjedde i et utdrag fra boken, og bildene finner du også her:
”Hennes skjebne var allerede bestemt, om en dag skulle hun slaktes og bli til såpe. Så dukket Peer Vogel, en norsk hestehvisker opp, som ”falt” for henne på stedet. Med uendelig tålmodighet klarte han å nærme seg henne og oppnå hennes tillit. Bare det alene brukte han en hel uke på. Trinn for trinn ble de to utrolig sveiset sammen og etter enda en uke, tillot hun at han sadlet henne opp og satte seg på ryggen hennes. Peer klarte ganske enkelt ikke å skilles fra henne. Så på John F. Kennedy Airport i New York leide han henne enkelt med et leietau om bord på fraktflyet til Norge. I dag går Cheyenne i norske fjell, som om de var “Rocky Mountains”.
Hun retter Peer en spesiell takk i et personlig brev etter opplevelsen hun hadde med ham og Cheyenne:
”Hennes skjebne var allerede bestemt, om en dag skulle hun slaktes og bli til såpe. Så dukket Peer Vogel, en norsk hestehvisker opp, som ”falt” for henne på stedet. Med uendelig tålmodighet klarte han å nærme seg henne og oppnå hennes tillit. Bare det alene brukte han en hel uke på. Trinn for trinn ble de to utrolig sveiset sammen og etter enda en uke, tillot hun at han sadlet henne opp og satte seg på ryggen hennes. Peer klarte ganske enkelt ikke å skilles fra henne. Så på John F. Kennedy Airport i New York leide han henne enkelt med et leietau om bord på fraktflyet til Norge. I dag går Cheyenne i norske fjell, som om de var “Rocky Mountains”.
Hun retter Peer en spesiell takk i et personlig brev etter opplevelsen hun hadde med ham og Cheyenne:
“Enda er mustangen en levende legende. Enda forbindes frihet og villmark med disse ”Barna av frihet”. Tilsynelatende ville og utembare streifer de enda rundt i tankene våre på prærien. Men dessverre er tidene da disse hardføre kraftpakkene vandret fritt rundt, forbi. Kun i få nasjonalparker finner de fortsatt optimal tumleplass. Inntil for få år siden, var de sågar truet av utryddelse.”
Etter å ha vært utryddet i tusener av år, kom de første hestene tilbake til Amerika med de spanske erobrerne på 1500 tallet. For å klare den harde og lange seilturen over fra Europa, ble kun de tøffeste av de tøffe valgt. Hestene Cortez og de andre erobrerne brakte med seg var hovedsakelig en blanding av araber, andalusier, berber og jennethester. En del hester rømte, noen forsvant under slag med indianerne og en del ble sluppet fri da de første erobrerne dro hjem. Disse søkte sammen i flokker, og ble etter hvert ville igjen og la grunnlaget for den amerikanske villhesten, mustangen. Villhestflokkene ”stjal” også tamhester fra kavaleriet, bønder og ranchere, Det var disse villhestene indianerne først drepte for mat, og senere temte og brukte som ridedyr. Sikkert alle som har lest en westernroman, har lest om hardføre, uskodde indianerponnier. I og med at så mange forskjellige raser er innblandet, har ikke mustangen noe rasetypisk over seg, annet enn at majoriteten er små, kraftige og robuste hester med en skulderhøyde på 140 – 155 cm Alle farger og fargekombinasjoner forekommer, men i overkant av 50 % er rødbrune. Den største forskjellen ligger i avlen. Avl av domestiserte hester er styrt av mennesker med tanke for bestemte formål, f. eks. travhester som er avlet for trav, andre raser er avlet for arbeid, sprang, dressur og lignende. Mustanger er avlet av naturen med en hensikt: å overleve. Deres verden er tøff og hard, de har ofte både et hardt klima, et skrint næringsgrunnlag og mange rovdyr å forholde seg til. Det sier seg selv at under slike forhold overlever ikke den som ikke er maksimalt skikket til et så hardt liv, og de svake bukker automatisk under.
På midten av 1800 tallet var det ca. 2 mill. villhester i Nord-Amerika, og de ble betraktet som skadedyr. Flokkene ødela avlinger og gjerder og de stjal med seg tamhester. Dette resulterte i at de ble skutt i flokkevis, det meste som ble skutt var i San Jose og Montery i California der 14 700 stykker ble skutt på en sommer! Skuddpremien på en mustanghingst var den gangen 12 ganger høyere enn for ulv. I moderne tider ble de brukt mye i dyreforindustrien, og flokkene ble til og med massakrert fra helikoptre! På begynnelsen av 1970 tallet var det noen som hadde vett nok til å slå alarm. Da var de 2 mill. redusert til ca. 17 000 hester. De ble nå ansett som utrydningstruede, og det ble da innført strenge restriksjoner og et ”adoptivprogram” for å finansiere erstatninger for skadene gjort av de gjenlevende hesteflokkene. For å verne om dem, kom også eksportforbudet på ville mustanger. I dag er antallet kommet opp i ca 42 000 igjen.
Etter å ha vært utryddet i tusener av år, kom de første hestene tilbake til Amerika med de spanske erobrerne på 1500 tallet. For å klare den harde og lange seilturen over fra Europa, ble kun de tøffeste av de tøffe valgt. Hestene Cortez og de andre erobrerne brakte med seg var hovedsakelig en blanding av araber, andalusier, berber og jennethester. En del hester rømte, noen forsvant under slag med indianerne og en del ble sluppet fri da de første erobrerne dro hjem. Disse søkte sammen i flokker, og ble etter hvert ville igjen og la grunnlaget for den amerikanske villhesten, mustangen. Villhestflokkene ”stjal” også tamhester fra kavaleriet, bønder og ranchere, Det var disse villhestene indianerne først drepte for mat, og senere temte og brukte som ridedyr. Sikkert alle som har lest en westernroman, har lest om hardføre, uskodde indianerponnier. I og med at så mange forskjellige raser er innblandet, har ikke mustangen noe rasetypisk over seg, annet enn at majoriteten er små, kraftige og robuste hester med en skulderhøyde på 140 – 155 cm Alle farger og fargekombinasjoner forekommer, men i overkant av 50 % er rødbrune. Den største forskjellen ligger i avlen. Avl av domestiserte hester er styrt av mennesker med tanke for bestemte formål, f. eks. travhester som er avlet for trav, andre raser er avlet for arbeid, sprang, dressur og lignende. Mustanger er avlet av naturen med en hensikt: å overleve. Deres verden er tøff og hard, de har ofte både et hardt klima, et skrint næringsgrunnlag og mange rovdyr å forholde seg til. Det sier seg selv at under slike forhold overlever ikke den som ikke er maksimalt skikket til et så hardt liv, og de svake bukker automatisk under.
På midten av 1800 tallet var det ca. 2 mill. villhester i Nord-Amerika, og de ble betraktet som skadedyr. Flokkene ødela avlinger og gjerder og de stjal med seg tamhester. Dette resulterte i at de ble skutt i flokkevis, det meste som ble skutt var i San Jose og Montery i California der 14 700 stykker ble skutt på en sommer! Skuddpremien på en mustanghingst var den gangen 12 ganger høyere enn for ulv. I moderne tider ble de brukt mye i dyreforindustrien, og flokkene ble til og med massakrert fra helikoptre! På begynnelsen av 1970 tallet var det noen som hadde vett nok til å slå alarm. Da var de 2 mill. redusert til ca. 17 000 hester. De ble nå ansett som utrydningstruede, og det ble da innført strenge restriksjoner og et ”adoptivprogram” for å finansiere erstatninger for skadene gjort av de gjenlevende hesteflokkene. For å verne om dem, kom også eksportforbudet på ville mustanger. I dag er antallet kommet opp i ca 42 000 igjen.